Misoppfatninger om spesialundervisning

Annonse:


Lurer du på hva som skiller spesialundervisning fra vanlig opplæring? Dette får du vite i boka Spesialundervisning og ordinær opplæring. Forfattere er Sven Oscar Lindbäck og Odd Ivar Strandkleiv. Du kan lese boka HER



Misoppfatninger om spesialundervisning


Spesialundervisningsfeltet er innfløkt både pedagogisk og juridisk. Selv med en god regelforståelse og gode lærerressurser kan det være vanskelig å realisere alle elevenes rettigheter på grunn av økonomiske rammevilkår. Noen aktører rir private kjepphester som kan være på kollisjonskurs med regelverket. Noen ganger kan det være liten sammenheng mellom vedtak og tiltak. Det eksisterer av disse og av flere grunner en mengde misoppfatninger om spesialundervisning som svekker elevenes rettssikkerhet.


Av Odd Ivar Strandkleiv. Publisert 23.7.16. Dette er en forkortet versjon av Tre misoppfatninger om spesialundervisning på elevsiden.no.


Vi har identifisert et stort antall misoppfatninger. Her skal vi ta for oss tre: 1. Assistenthjelp er ikke spesialundervisning. 2. Det er full anledning til å ivareta en elev som ikke kan nå kompetansemålene gjennom ulike tiltak i ordinær opplæring. 3. Alle elever med spesialundervisning skal følge de etablerte strukturene for spesialundervisning som finnes på skolen.


Misoppfatning nr. 1: Assistenthjelp er ikke spesialundervisning. Dette er noe skolen bør og skal sette inn uten enkeltvedtak.


Etter dagens regelverk er assistenthjelp i de aller fleste tilfeller å betrakte som spesialundervisning. Å sette inn en assistent i forhold til en enkeltelev er et alvorlig inngrep i en elevs skolehverdag, og dette må bare gjøres når det er tilrådd etter en grundig sakkyndig vurdering og enkeltvedtak om spesialundervisning. I dag får mange elever oppfølging av assistenter med begrensede kunnskaper om læring, lærevansker og problematferd. Den høye andelen assistenter i spesialundervisningen kan ikke fortsette dersom en ønsker å heve kvaliteten på spesialundervisningen.


I merknader fra Ot.prp. nr. 46 (1997-98) til § 5-1 blir det fastslått at assistenthjelp kan være en del av spesialundervisningen:


For elevar som alt har eit visst utbytte av den ordinære opplæringa, kan det i somme tilfelle vere nok at eleven får spesialundervisning i nokre timar i veka eller for ein kort periode, eller at han får hjelp av ein ekstra lærer, assistent eller på annan måte (...)


Udirs Veileder om spesialundervisning understreker at assistenter ikke skal lede opplæringen eller ha ansvaret for opplæringen. Det er læreren som står ansvarlig for opplæringen og må stå for planlegging, veiledning og tilsyn.


I Meld. St. 18 (2010-2011) uttrykte departementet bekymring over at en stor del av spesialundervisningen ivaretas av assistenter. Departementet foreslo i denne stortingsmeldingen at skolen skal kunne sette inn assistenter for å ivareta retten og plikten til opplæring, men at det ikke skal være nødvendig å gå veien om enkeltvedtak om spesialundervisning. Inntil en eventuell endring av lovverket, vil assistentbistand være å betrakte som spesialundervisning. Et mulig unntak kan være tilfeller hvor skolen setter inn assistenter for å styrke den ordinære opplæringen, uten at disse assistentene er knyttet til bestemte elever.


I tilfeller hvor assistenter får ansvar for undervisningen, vil det være i strid med ansettelsesvilkårene i skolen. Utstrakt bruk av assistenter på denne måten er i strid med opplæringslova § 10-1, som fastslår at den som tilsettes i undervisningsstilling skal ha relevant pedagogisk og faglig kompetanse.


§ 5-5 i opplæringslova åpner for at en i gitte tilfeller kan se bort fra krav om relevant kompetanse i undervisningsfag (opplæringslova § 10-2).


(...) Krav etter § 10-2 kan fråvikast i vedtak om spesialundervisning dersom ei konkret vurdering av eleven og den spesialundervisninga som skal bli gitt, tilseier det.


Noen skoleledere hevder at de ikke får tak i spesialpedagoger og ansetter assistenter i stedet. I opplæringslova § 10-8 står det at skoleeieren har ansvar for for å ha riktig og nødvendig kompetanse i virksomheten.


I opplæringslova ble det i august 2013 føyd til en egen "assistentparagraf": § 10-11. Personale som ikkje er tilsett i undervisningsstilling og som skal hjelpe til i opplæringa.


Personale som ikkje er tilsett i undervisningsstilling etter § 10-1 eller § 10-6 kan hjelpe til i opplæringa dersom dei får nødvendig rettleiing. Slik hjelp må berre skje på ein slik måte og i eit slikt omfang at eleven får forsvarleg utbytte av opplæringa. Personale som ikkje er tilsett i undervisningsstilling, skal ikkje ha ansvaret for opplæringa.


Dersom en ikke betrakter assistenthjelp som spesialundervisning, vil elevens rettigheter kunne svekkes betydelig. Hjelpen vil være mindre forpliktende for skolen, og vil lettere kunne falle bort, for eksempel ved sykdom hos det øvrige personalet. Spesialundervisning gis etter sakkyndig vurdering og enkeltvedtak, noe som ikke er tilfelle i ordinær tilpassset opplæring. Klageadgangen vil dermed falle bort om en ikke betrakter assistenthjelp som spesialundervisning. I spesialundervisningen vil det også foreligge en individuell opplæringsplan, som kan gjøre undervisningen mer planmessig og forpliktende. I spesialundervisningen er det også krav om en årlig skriftlig oversikt over opplæringen eleven har fått og en vurdering av utviklingen til eleven (opplæringslova § 5-5).


En betenkelig side ved det store omanget av assistenter i spesialundervisningen er at en setter en ufaglært arbeidsgruppe til å utføre arbeidsoppgaver i forhold til noen av de mest krevende elevene. Noen gange kan motivasjonen for å ansette assistenter være økonomisk: "Flere voksne for pengene". PPT bør derfor være restriktiv i sin tilrådning av assistenter i spesialundervisningen, slik at dette tiltaket bare settes inn når det er til det beste for elevene.


På den annen side kan assistenter i mange tilfeller være en svært verdifull ressurs for spesialundervisningen i skolen. Noen assistenter har opparbeidet seg omfattende realkompetanse og besittter personlige egenskaper som kan være svært verdifulle for elever med behov for spesialundervisning.


Skoleassistenter utfører ofte oppgaver en ikke kan forvente i ordinær opplæring, i form av til tider omfattende hjelp og støtte til enkeltelever. Hjelpen blir derfor å betrakte som spesialundervisning. Når det blir brukt assistenter i spesialundervisningen, må skolen sikre at assistenten og lærerne i spesialundervisningen har tilstrekkelig tid til å planlegge og vurdere spesialundervisningen, og at det settes av tid til veiledning og tilsyn med assistentene.


Avslutningsvis kan det konkluderes med at assistenthjelp må ha status som spesialundervisning når den er rettet mot enkeltelever. Assistenter skal ikke operere på egenhånd i spesialundervisningen, men stå under veiledning av ansvarlige lærere.



Misoppfatning nr. 2: Det er full anledning til å ivareta en elev som ikke kan nå kompetansemålene gjennom ulike tiltak i ordinær opplæring.


Det går en grense for hva man kan holde på med i ordinær opplæring. Opplæringens mål og innhold er beskrevet i Læreplanverket for Kunnskapsløftet. Dette omfatter læreplanens generelle del, prinsipper for opplæringenlæreplaner, fag- og timefordelingen, samt læreplaner for fag. Læreplanene konkretiseres gjennom lokalt læreplanarbeid ute i kommuner og skoler. I ordinær opplæring er det ikke anledning til å fravike dette innholdet og disse målene hverken for elevene som gruppe eller for enkeltelever. Alvoret i dette understrekes gjennom at læreplanene har status som forskrift.


Noen aktører i og rundt skolen ønsker å tøye grensa for hva en kan ta seg av innenfor ordinær opplæring. Det kan være ulike motiver for dette, slik som et ønske om mindre byråkrati og papirarbeid, reduserte utgifter og en lavere andel elever med spesialundervisning, eller at en ikke ønsker å stigmatisere elever gjennom utredninger fra PPT, som ofte tilrår spesialundervisning organisert utenfor klassen.


Ordinær opplæring kan defineres som arbeid med mål og innhold hentet fra Læreplanverket for kunnskapsløftet. Ordinær opplæring følger fag- og timefordelingen i kunnskapsløftet. Den ordinære opplæringen er i tillegg "normalt bemannet" med lærerkrefter. Enkeltelever har ikke egne lærere eller assistenter i den ordinære opplæringen. Ordinær opplæring er hovedsaklig organisert innenfor rammene til basisgruppen (klassen), men kan være inndelt i andre grupper etter behov (ikke til vanlig), men ikke som eneundervisning.


Det finnes kun to unntak fra reglene om innholdet i opplæringen. Dette er spesialundervisning og særskilt norskopplæring for elever fra språklige minoriteter. Elever som har individuell opplæringsplan (spesialundervisning) skal følge reglene om innholdet i opplæringen så langt de passer (opplæringslova § 5-5).


Skillet mellom ordinær opplæring og spesialundervisning kan være vanskelig å trekke. Ofte må det brukes skjønn for å avgjøre hva som er hva. Svaret er enkelt når elever arbeider med et annet innhold og andre kompetansemål enn det som er beskrevet i læreplanene.


Eksempel: En elev i femte klasse har ennå ikke lært seg å lese enkle tekster med flyt og forståelse. Han må derfor arbeide med bokstav-lydforbindelsene og tolydsord. Ettersom lese- og skriveopplæringen til resten av klassen blant annet dreier seg om å skrive leserinnlegg og brev om saker en er opptatt av, eller å bruke lese- og læringsstrategier for å kunne gjenfortelle innholdet i en tekst, synes det klart at denne eleven har behov for at det gjøres unntak fra reglene om innnholdet i opplæringen. Eleven må få på plass helt grunnleggende lese- og skriveferdigheter for å kunne arbeide med de ordinære kompetansemålene.


Det er mulig å arbeide med det ordinære innholdet i opplæringen på ulike faglige nivåer, for eksempel lavt, middels og høyt nivå. Mange kompetansemål er ganske vide, og en kan derfor tenke seg at elever med ganske ulike grunnleggende ferdigheter kan nå de samme målene på sitt nivå. Det går likevel en grense ved lav måloppnåelse. Elever som ikke når opp til lav måloppnåelse gjennom ordinær tilpasset opplæring vil kunne ha rett til spesialundervisning i form av mål og innhold på et lavere nivå enn den ordinære opplæringen, eventuelt spesialundervisning for å kunne arbeide med ordinære kompetansemål.


Enkelte skoler og enkelte klasser kan ligge på et så lavt faglig nivå at store deler av elevmassen har problemer med å nå opp til kravene i læreplanen. Dilemmaet vil her være at en kan ende opp med at så mange elever får vedtak om spesialundervisning, at spesialundervisningen blir "normalundervisningen". Løsningen i slike tilfeller kan være at en viss andel av elevene får spesialundervisning for å arbeide med kompetansemål som ligger på et lavere nivå enn læreplanen for trinnet, andre får spesialundervisning for å kunne nå de ordinære kompetansemålene, kombinert med at den øvrige elevmassen for en stor del sikter inn mot lav måloppnåelse gjennom generelle styrknings- og differensiseringstiltak i ordinær opplæring.


Reglene om innholdet i opplæringen må ikke tolkes dit hen at det ikke er lov å repetere faglig stoff fra lavere klassetrinn. Det kan være et godt pedagogisk grep at læreren tar ting fra grunnen av i en undervisningsøkt, slik at også de faglig svake elevenes forkunnskaper aktiveres. På den annen side har vi sett at reglene om innholdet i opplæringen er strenge, og at det ikke er anledning til å fravike disse i den ordinære opplæringen. Læreplanene og dens kompetansemål skal følges av alle elever, med mindre de har spesialundervisning eller særskilt norskopplæring. 


 

Misoppfatning nr. 3: Alle elever med spesialundervisning skal følge de etablerte strukturene for spesialundervisning som finnes på skolen.


PPT skal hjelpe skolene med organisasjons- og kompetanseutvikling i forhold til å legge opplæringen til rette for elever med særskilte behov (se opplæringslova § 5-6). I denne organisasjons- og kompetanseutviklingen vil organiseringen av spesialundervisningen være et sentralt tema. Mange skoler har opprettet et ressursteam hvor en blant annet drøfter organiseringen av spesialundervisningen og kommer fram til løsninger som bedre dekker elevenes behov.


Noen skoler har forholdsvis fastlåste og til dels rigide strukturer for spesialundervisningen: Det kan være tale om at skolen ikke gir eneundervisning, selv om det skulle foreligge behov, at all spesialundervisning er lagt ut til lærerne på trinnet, eller at all spesialundervisning foregår på et bestemt rom, utføres av assistenter og lignende. Noen skoler forbeholder spesialundervisningen til bestemte fag, typisk norsk, engelsk og matematikk. Spesialundervisning i mindre grupper vil ofte foregå til bestemte tider med elever fra ulike klasser, slik at elevene står i fare for å måtte forlate den ordinære oppæringen også i timer hvor de har tilfredsstillende utbytte av opplæringen i et annet fag enn faget de har spesialundervisning i. Ofte vil all spesialundervisning være knyttet opp til enkeltlærere på skolen, for eksempel spesialpedagogene. I slike tilfeller kan en oppleve at kontaktlærere og faglærere fraskriver seg ansvaret for spesialundervisningen. Spesialundervisning blir noe spesialpedagogene holder på med. Mange skoler legger ut et forhåndsbestemt antall timer spesialundervisning på hvert trinn. Timetallet blir opprettholdt, selv om det skulle vise seg at enkeltelever skulle ha større behov på andre trinn eller i andre klasser.


På skoler med fastlåste strukturer for spesialundervisningen vil systemet være overordnet enkeltelevers behov for tilpasset opplæring. Dette er i strid med prinsippet om tilpasset opplæring, likeverdsprinsippet og retten til spesialundervisning. Vedtak om spesialundervisning skal være individuelle og basert på sakkyndig vurdering. Udirs Veileder om spesialundervisning (side 76):


Dersom skoleeier/skolen bruker et standardisert enkeltvedtak, er dette en saksbehandlingsfeil. Eleve/foresatte vil kunne klage på dette til Fylkesmannen med den begrunnelse at eleven at eleven ikke har fått en individualisert behandling. Dette er i strid med reglene i opplæringsloven kapittel 5. Fylkesmannen kan da kjenne enkeltvedtaket ugyldig jf. forvaltningloven § 41. Det foreligger da en saksbehandlingsfeil som antas å ha virket inn på resultatet. Konsekvensen er at skoleeier/skolen må behandle saken på nytt og treffe et enkeltvedtak som er individualisert.


Skolen kan ikke basere seg på pakkeløsninger og fastlåste strukturer for spesialundervisningen. Enkeltvedtak må gjøres ut fra en individuell vurdering av den konkrete elevens behov.


Eleven med spesialundervisning skal følge den ordinære opplæringen så langt den passer, men den sakkyndige vurderingen må beskrive det forsvarlige opplæringstilbudet til eleven, ikke minst når det utfordrer skolens organisering og ressursbruk til spesialundervisning. Ofte må PPT peke på løsninger som er nødvendige ut fra elevens behov, men som er vanskelige å realisere både organisatorisk og økonomisk for skolen.



Litteratur:


Meld. St. 18 (2010-2011)


Opplæringslova: lovdata.no


Ot.prp. nr. 46 (1997-98) til § 5-1


Strandkleiv, O. I (2016). Tre misoppfatninger om spesialundervisning. URL: http://www.elevsiden.no/spesialundervisning/misoppfatninger


Udirs veileder om spesialundervisning: http://www.udir.no/laring-og-trivsel/sarskilte-behov/spesialundervisning/Spesialundervisning/